Jeg har verdens beste jobb:-)

"Du er en engel og den beste pt jeg har hatt:-)"Ja hva skal man svare på det? Jobben min som pt gir meg så utrolig mye , men når jeg fikk en slik tilbakemelding etter en time med en kunde ble jeg virkelig satt ut. Dette er en kunde jeg har trent i snart 3 måneder og allerede fra første gang jeg traff henne skjønte jeg at jeg ville få mange utfordrende timer forran meg. Jeg fikk en lang liste av henne om hva hun ikke ville gjøre og sykdomshistoren hennes var lang .Jeg gruet meg til hver time, da jeg var livredd får å gjøre feil som gjorde at hun ikke ville trene med meg. Men nå føler jeg at jeg kan sleppe garden litt ,da jeg har gjort jobben min jeg har funnet den rette måten å trene henne på :-) Jeg er jo en engel :-)

ADHD makes me awesome!:-)

Nei, ærlig talt! Trangsynte folk som raver rundt og ranter villt om ADHD og hvordan folk med ADHD er…. DE kan du få billig av meg. Trangsynte folk er noe av det mest tragiske på denne jord! Jeg har forøvrig planen klar om hvordan man skal bli kvitt dem, for tenk, når jeg tar over verden så skal jeg fjerne sikkerhetsmerkinga på alle produkter og la naturen gå sin gang. Ser for meg overskriften “Dame døde da hun skulle føne håret sitt i dusjen” SUCKERS! Folk med ADHD er ikke stappteite, dog noen havner på kjøret og folk går alltid og sier at 75% av de som sitter i norske fengsler har ADHD. Hallo! ADHD gjør deg ikke kriminell! Bare at det går litt raskere oppi nøtta, og man har kanskje litt svakere impulskontroll og for ikke å snakke om litt problemer med finmotorikken til tider. jeg tryner jo og slår meg hele tiden, men jeg er jo ikke kriminell av den grunn. Jeg er også rimelig flink på å snakke før jeg tenker, men å tenke seg om før man snakker er jo som å tørke seg i rævva før man driter. En ting som er bra med den egenskapen er at jeg som oftest er 100% ærlig, og folk vet som regel hvor dem har meg.

Og forøvrig kan folk bare gi beng i å spørre meg hvordan det er å leve med ADHD. Hvordan er det å leve uten da? Hvordan klarer DU å leve uten? Er det ikke jævlig….? Altså, jeg har ikke egentlig noe sammenligningsgrunnlag her, for jeg har jo alltid hatt det, og jeg klarer jo meg bra… Jeg liker iaffal å tro at jeg klarer meg bra:-)

Aldri vær redd for å spørre!

Jeg tenker mye. Kanskje alt for mye. Jeg funderer og undrer mye også. De tankene jeg skal prøve å uttrykke for deg nå, er tanker rundt forhold. Da snakker jeg ikke bare om kjæresteforhold, jeg snakker også om forhold mennesker imellom. For for meg er dette ganske vanskelig. Jeg er nok en håndfull og vel så det. Og jeg er klar over det selv. Men mye av grunnen til at jeg er det, ligger i et beist kalt ADHD. 

ADHD er for meg et beist. Et beist som skaper en evig uro i kroppen min. Energien jeg har tar nesten aldri slutt. Jeg blir fort, utålmodig, rastløs og for mange kan jeg nok virke ganske masete. Som sagt så er ikke det her ting jeg vil være, jeg bare er sånn. Kroppen gjør ting jeg ikke har kontroll over, jeg blir sur og forbannet. Mest av alt fordi jeg blir så lei. For det tærer på kroppen. Det tærer på kroppen å ha all den energien, å bli fort rastløs, å ikke klare fullføre ting osv. Sinnet som bygger seg opp i meg, lar jeg gå utover andre. Om jeg blir frustert, blir jeg sinna. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke. Det er bare sånn. Sinne og frustrasjon er samme ting for meg. 

Samspill med medmennesker er vanskelig nettop pga de tingene skrevet overfor. Det sier seg vel nesten selv? Folk synes man er snål, sær, rar, vanskelig og mye mer. Jeg tror dette skyldes mye uvitenhet og det at man har alt for raskt for å trekke konklusjoner. Visst folk tok seg tid til å bli kjent med, til å spørre så hadde de skjønt at bak det her så ligger det så mye mer. For selv om jeg er dårlig til å fullføre ting, så kan jeg faktisk jeg å. Selvom jeg har gitt opp skolen, så vil jeg lære. Selvom hverdagen er håpløs, så prøver jeg. 

Det hadde vært så mye letter om samfunnet hadde vært annerledes. Om folk hadde turt å spørre. Om folk hadde akseptert at noen er annerledes. Om de hadde hjelpt oss med de vi trenger hjelp til, å ikke alt det andre man faktisk kan klare. Om fokuset hadde vært satt mindre på alt man ikke klarer. Om fokuset hadde vært flyttet vekk fra utdanning og suksess. Da hadde det kanskje vært plass for sånne som faller utenfor samfunnet. For ja, jeg ser på meg selv som en som faller utenfor samfunnet. Men jeg vil så gjerne få lov å fortsatt være like mye verdt som de "normale". 

Jeg kunnet skrevet så mye mer, men jeg tror jeg heller vil skrive et nytt innlegg senere. For jeg merker at hodet er slitent. At det er tid for å prøve å roe motoren, for å slappe litt av. 

Helt til sist vil jeg si en ting: Aldri vær redd for å spørre!

ADHD - en livsstil, ikke bare en diagnose.

Å leve med ADHD, innebærer ikke bare å måtte tilpasse seg de begrensninger og utfordringer
selve sykdommen skaper.
Det innebærer også å måtte tilpasse seg andre menneskers synspunkt på adhd.

ADHD har som kjent en del "standard" symtomer som går igjen hos de fleste med diagnosen.
Det er som regel dårlig konsentrasjon, rastløshet, høyt temperament, motivasjonssvikt etc.
Men samtidig så er det ingen som har likt utslag og grad av adhd.
Alle opplever det på forskjellig måte og har sine egne symtomer, eller egne opplevelser av symtomer.
Dette gjør det ofte vanskelig for helsepersonell (habteam,psykologer,leger osv) å gi 100%
riktig behandlig til alle sammen. Behandlingen må være individuell, noe som gjør at de fleste
med diagnosen opplever å måtte opptre som sin egen lege for å finne effektive tilpasninger.
Så mye av dagen til en med adhd går med på å fokusere på hva som fungerer og hva som
ikke fungerer, for så å bruke en god del tid på å finne løsninger på problemer som hindrer en
i å fungere normalt i hverdagen.
I tillegg til dette skal man prøve å ikke bli altfor sint på folk som kommer og forstyrrer en
midt oppi alt tankekaoset.

Det som er en like stor del av ADHD, er å måtte tåle alle rare holdninger og meninger andre
folk har om diagnosen.
Mange har en stor tendens til å bruke diagnosen imot personen som har den.
F.eks, du kan ikke med rette bli forbanna på noen hvis du har adhd. Da er det ofte at man får slengt
tilbake at man ikke kan gjøre som man vil fordi man har det.
Gjerne kommer det også en slengkommentar om at man skal gå hjem og ta pillen sin.
Slike ting er egentlig uakseptabelt, men samtidig er man bare nødt til å lære seg at enkelte
mennesker bare er sånn. Det er ikke så mye man får gjort med det bestandig.
I jobbsituasjon kan det også være slitsomt.
Mange har hørt at man blir hyperaktiv og veldig flink å jobbe når man har adhd.
Derfor forventer de mere av en på enkelte områder.
Mens noen ikke vil gi deg jobb pga at de har hørt så mye negativt om diagnosen.
Mange tør ikke diskutere med deg hvis de hører du har adhd. De er redde for at du skal
bli sint og gå til angrep.
Så jeg vil tørre å påstå at det å ha adhd, er såppas energikrevende at det på mange måter
kan likestilles med en heltidsjobb.
Derfor vil jeg også kalle det en livsstil.

Utrolig slitsomt å være syk, når jeg ikke vet hva som feiler meg:-(

Formen begynte å halke for 4 uker siden. Først merket jeg at jeg ikke klarte å trene like tøft som jeg pleier å gjøre.Etterhvert klarte jeg ikke trene i det hele tatt:-( Har pakket treningstøy hver dag de siste 2 ukene, men etter jobb var energi lageret tomt og det var bare å komme seg hjem for hvile. Kroppen føles mørbanket. Musklene verker , støl enda jeg ikke har trent, mye muskel kramper og trett hele tiden:-( Onsdag sa kroppen stopp og jeg måtte kaste inn håndkle. Kom meg til legen på torsdag. Blodtrykket alt for høyt, så torsdag blir det et døgn med blodtrykksmaskin. Ble tatt mange blodprøver for å finne ut hva som feiler meg.De fleste resultatene kommer på tirsdag, men fikk eliminert ut virus og bakteriefunksjon:-) Sta som jeg er ville jeg ikke bli sykemeldt, men legen beordret meg til å ta det med ro og skrev ut sykemelding for to dager, med streng beskjed å ikke få høy puls, da det er livsfarlig når blodtrykket er høyt nok fra før:-(

Ikke noe bedre etter to sykedager pluss helg:-( Skal på jobb i morgen. men tror nok det er lurt å høre på kroppen og legen å muligens sykemeldte meg:-( Liker det ikke da jeg går lett på veggen med all den hvilen, men kansje en ide å delvis sykemelde meg?

Håper de finner noe på prøvene slik at jeg kan gjøre noe med formen. Jeg savner å være aktiv- Jeg er ikke lagd for å sitte på rava:-(  Fortsetter det slik kommer jeg til å eses ut:-(Synes kroppen begynner å henge og disse allerede og det er ikke bra. Enda jeg ikke er i form tenker jeg på trening. Ikke bare treningen i seg selv, men alt det positive som jeg får ut av treningen:......

Ble mye syting her, men dette sliter på kroppen både fysisk og psykisk og jeg synes ganske synd på meg selv:-( Man tenker ofte det verste når man ikke vet hva det er som feiler meg:-( Legen nevnte både stoffskifte og fibromyalgi. Stoffskifte kan jeg leve med da det kan medisineres men sistenevnte er ikke bra. Flere i familien har det og det er ikke noe å spøke med og blir ikke lett å venne seg til:-(

Nei nå må jeg prøve å tenke litt poitivt, blir ikke bedre av å deppe:-(

I dag har jeg vert sabla flink:-):-):-)

Har hatt en lang dag og hadde ikke lyst til å dra på jobb hvor jeg viste at jeg hadde litt for mange veiledningskunder, 1 gruppetime jeg aldri hadde  hatt og toppen av alt : Jeg kunne ikke gå på  Cardio Combat.:-(:-( Syntes synd på meg selv, men dagen ble helt annet en forventet:-) Masse blide og fornøyde veiledningskunder og gruppetimen gikk perfekt:-) Blide, fornøyde og slitene krabbet de ut av timen tihi. Litt overdrevet men slitene og fornøyde var de:-) Glemte helt av cc:-)  Jeg har hatt mye glede av jobben min , men denne kvelden tar kaka. Dagen gikk fort unna:-)Kundene gav meg en utrolig god følelse, økt selvtillitde  ny energi og det siste jeg tenkte når jeg gikk hjem var hvor takknemmelig jeg er for jobben min og faan jeg er flink:-)Men fra februar blir det Cardio combat  tjohoi :-)Kan nesten ikke vente hehe