Aldri vær redd for å spørre!

Jeg tenker mye. Kanskje alt for mye. Jeg funderer og undrer mye også. De tankene jeg skal prøve å uttrykke for deg nå, er tanker rundt forhold. Da snakker jeg ikke bare om kjæresteforhold, jeg snakker også om forhold mennesker imellom. For for meg er dette ganske vanskelig. Jeg er nok en håndfull og vel så det. Og jeg er klar over det selv. Men mye av grunnen til at jeg er det, ligger i et beist kalt ADHD. 

ADHD er for meg et beist. Et beist som skaper en evig uro i kroppen min. Energien jeg har tar nesten aldri slutt. Jeg blir fort, utålmodig, rastløs og for mange kan jeg nok virke ganske masete. Som sagt så er ikke det her ting jeg vil være, jeg bare er sånn. Kroppen gjør ting jeg ikke har kontroll over, jeg blir sur og forbannet. Mest av alt fordi jeg blir så lei. For det tærer på kroppen. Det tærer på kroppen å ha all den energien, å bli fort rastløs, å ikke klare fullføre ting osv. Sinnet som bygger seg opp i meg, lar jeg gå utover andre. Om jeg blir frustert, blir jeg sinna. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke. Det er bare sånn. Sinne og frustrasjon er samme ting for meg. 

Samspill med medmennesker er vanskelig nettop pga de tingene skrevet overfor. Det sier seg vel nesten selv? Folk synes man er snål, sær, rar, vanskelig og mye mer. Jeg tror dette skyldes mye uvitenhet og det at man har alt for raskt for å trekke konklusjoner. Visst folk tok seg tid til å bli kjent med, til å spørre så hadde de skjønt at bak det her så ligger det så mye mer. For selv om jeg er dårlig til å fullføre ting, så kan jeg faktisk jeg å. Selvom jeg har gitt opp skolen, så vil jeg lære. Selvom hverdagen er håpløs, så prøver jeg. 

Det hadde vært så mye letter om samfunnet hadde vært annerledes. Om folk hadde turt å spørre. Om folk hadde akseptert at noen er annerledes. Om de hadde hjelpt oss med de vi trenger hjelp til, å ikke alt det andre man faktisk kan klare. Om fokuset hadde vært satt mindre på alt man ikke klarer. Om fokuset hadde vært flyttet vekk fra utdanning og suksess. Da hadde det kanskje vært plass for sånne som faller utenfor samfunnet. For ja, jeg ser på meg selv som en som faller utenfor samfunnet. Men jeg vil så gjerne få lov å fortsatt være like mye verdt som de "normale". 

Jeg kunnet skrevet så mye mer, men jeg tror jeg heller vil skrive et nytt innlegg senere. For jeg merker at hodet er slitent. At det er tid for å prøve å roe motoren, for å slappe litt av. 

Helt til sist vil jeg si en ting: Aldri vær redd for å spørre!