Jeg har verdens beste jobb:-)

"Du er en engel og den beste pt jeg har hatt:-)"Ja hva skal man svare på det? Jobben min som pt gir meg så utrolig mye , men når jeg fikk en slik tilbakemelding etter en time med en kunde ble jeg virkelig satt ut. Dette er en kunde jeg har trent i snart 3 måneder og allerede fra første gang jeg traff henne skjønte jeg at jeg ville få mange utfordrende timer forran meg. Jeg fikk en lang liste av henne om hva hun ikke ville gjøre og sykdomshistoren hennes var lang .Jeg gruet meg til hver time, da jeg var livredd får å gjøre feil som gjorde at hun ikke ville trene med meg. Men nå føler jeg at jeg kan sleppe garden litt ,da jeg har gjort jobben min jeg har funnet den rette måten å trene henne på :-) Jeg er jo en engel :-)

ADHD makes me awesome!:-)

Nei, ærlig talt! Trangsynte folk som raver rundt og ranter villt om ADHD og hvordan folk med ADHD er…. DE kan du få billig av meg. Trangsynte folk er noe av det mest tragiske på denne jord! Jeg har forøvrig planen klar om hvordan man skal bli kvitt dem, for tenk, når jeg tar over verden så skal jeg fjerne sikkerhetsmerkinga på alle produkter og la naturen gå sin gang. Ser for meg overskriften “Dame døde da hun skulle føne håret sitt i dusjen” SUCKERS! Folk med ADHD er ikke stappteite, dog noen havner på kjøret og folk går alltid og sier at 75% av de som sitter i norske fengsler har ADHD. Hallo! ADHD gjør deg ikke kriminell! Bare at det går litt raskere oppi nøtta, og man har kanskje litt svakere impulskontroll og for ikke å snakke om litt problemer med finmotorikken til tider. jeg tryner jo og slår meg hele tiden, men jeg er jo ikke kriminell av den grunn. Jeg er også rimelig flink på å snakke før jeg tenker, men å tenke seg om før man snakker er jo som å tørke seg i rævva før man driter. En ting som er bra med den egenskapen er at jeg som oftest er 100% ærlig, og folk vet som regel hvor dem har meg.

Og forøvrig kan folk bare gi beng i å spørre meg hvordan det er å leve med ADHD. Hvordan er det å leve uten da? Hvordan klarer DU å leve uten? Er det ikke jævlig….? Altså, jeg har ikke egentlig noe sammenligningsgrunnlag her, for jeg har jo alltid hatt det, og jeg klarer jo meg bra… Jeg liker iaffal å tro at jeg klarer meg bra:-)

Aldri vær redd for å spørre!

Jeg tenker mye. Kanskje alt for mye. Jeg funderer og undrer mye også. De tankene jeg skal prøve å uttrykke for deg nå, er tanker rundt forhold. Da snakker jeg ikke bare om kjæresteforhold, jeg snakker også om forhold mennesker imellom. For for meg er dette ganske vanskelig. Jeg er nok en håndfull og vel så det. Og jeg er klar over det selv. Men mye av grunnen til at jeg er det, ligger i et beist kalt ADHD. 

ADHD er for meg et beist. Et beist som skaper en evig uro i kroppen min. Energien jeg har tar nesten aldri slutt. Jeg blir fort, utålmodig, rastløs og for mange kan jeg nok virke ganske masete. Som sagt så er ikke det her ting jeg vil være, jeg bare er sånn. Kroppen gjør ting jeg ikke har kontroll over, jeg blir sur og forbannet. Mest av alt fordi jeg blir så lei. For det tærer på kroppen. Det tærer på kroppen å ha all den energien, å bli fort rastløs, å ikke klare fullføre ting osv. Sinnet som bygger seg opp i meg, lar jeg gå utover andre. Om jeg blir frustert, blir jeg sinna. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke. Det er bare sånn. Sinne og frustrasjon er samme ting for meg. 

Samspill med medmennesker er vanskelig nettop pga de tingene skrevet overfor. Det sier seg vel nesten selv? Folk synes man er snål, sær, rar, vanskelig og mye mer. Jeg tror dette skyldes mye uvitenhet og det at man har alt for raskt for å trekke konklusjoner. Visst folk tok seg tid til å bli kjent med, til å spørre så hadde de skjønt at bak det her så ligger det så mye mer. For selv om jeg er dårlig til å fullføre ting, så kan jeg faktisk jeg å. Selvom jeg har gitt opp skolen, så vil jeg lære. Selvom hverdagen er håpløs, så prøver jeg. 

Det hadde vært så mye letter om samfunnet hadde vært annerledes. Om folk hadde turt å spørre. Om folk hadde akseptert at noen er annerledes. Om de hadde hjelpt oss med de vi trenger hjelp til, å ikke alt det andre man faktisk kan klare. Om fokuset hadde vært satt mindre på alt man ikke klarer. Om fokuset hadde vært flyttet vekk fra utdanning og suksess. Da hadde det kanskje vært plass for sånne som faller utenfor samfunnet. For ja, jeg ser på meg selv som en som faller utenfor samfunnet. Men jeg vil så gjerne få lov å fortsatt være like mye verdt som de "normale". 

Jeg kunnet skrevet så mye mer, men jeg tror jeg heller vil skrive et nytt innlegg senere. For jeg merker at hodet er slitent. At det er tid for å prøve å roe motoren, for å slappe litt av. 

Helt til sist vil jeg si en ting: Aldri vær redd for å spørre!

ADHD - en livsstil, ikke bare en diagnose.

Å leve med ADHD, innebærer ikke bare å måtte tilpasse seg de begrensninger og utfordringer
selve sykdommen skaper.
Det innebærer også å måtte tilpasse seg andre menneskers synspunkt på adhd.

ADHD har som kjent en del "standard" symtomer som går igjen hos de fleste med diagnosen.
Det er som regel dårlig konsentrasjon, rastløshet, høyt temperament, motivasjonssvikt etc.
Men samtidig så er det ingen som har likt utslag og grad av adhd.
Alle opplever det på forskjellig måte og har sine egne symtomer, eller egne opplevelser av symtomer.
Dette gjør det ofte vanskelig for helsepersonell (habteam,psykologer,leger osv) å gi 100%
riktig behandlig til alle sammen. Behandlingen må være individuell, noe som gjør at de fleste
med diagnosen opplever å måtte opptre som sin egen lege for å finne effektive tilpasninger.
Så mye av dagen til en med adhd går med på å fokusere på hva som fungerer og hva som
ikke fungerer, for så å bruke en god del tid på å finne løsninger på problemer som hindrer en
i å fungere normalt i hverdagen.
I tillegg til dette skal man prøve å ikke bli altfor sint på folk som kommer og forstyrrer en
midt oppi alt tankekaoset.

Det som er en like stor del av ADHD, er å måtte tåle alle rare holdninger og meninger andre
folk har om diagnosen.
Mange har en stor tendens til å bruke diagnosen imot personen som har den.
F.eks, du kan ikke med rette bli forbanna på noen hvis du har adhd. Da er det ofte at man får slengt
tilbake at man ikke kan gjøre som man vil fordi man har det.
Gjerne kommer det også en slengkommentar om at man skal gå hjem og ta pillen sin.
Slike ting er egentlig uakseptabelt, men samtidig er man bare nødt til å lære seg at enkelte
mennesker bare er sånn. Det er ikke så mye man får gjort med det bestandig.
I jobbsituasjon kan det også være slitsomt.
Mange har hørt at man blir hyperaktiv og veldig flink å jobbe når man har adhd.
Derfor forventer de mere av en på enkelte områder.
Mens noen ikke vil gi deg jobb pga at de har hørt så mye negativt om diagnosen.
Mange tør ikke diskutere med deg hvis de hører du har adhd. De er redde for at du skal
bli sint og gå til angrep.
Så jeg vil tørre å påstå at det å ha adhd, er såppas energikrevende at det på mange måter
kan likestilles med en heltidsjobb.
Derfor vil jeg også kalle det en livsstil.